Et av hennes malerier kan ses i lys av noe av det som er skissert i teksten over. ”The Green Agenda” har en kvadratisk form og karakteriseres av et repetetivt mønster, et ”all-over-pattern” som blant annet kjennetegner en del senmodernistisk maleri. Dette mønstret består av flere sjikt, ”grid”- konstruksjonen skaper en romlig effekt. Men det homogene preget brytes av et mindre felt, også kvadratisk, som trer frem fra det underliggende mønstret, samtidig som den grønne formen som dominerer dette feltet, delvis ses under og gjennom det. Derved skapes en spenning mellom flate og rom. Forøvrig ser vi også hvordan variasjoner i mønstret, som de vertikale linjene, bryter opp det ensartede preget og skaper en indre dynamikk. Bildet er malt i klare, rene farger, kunstneren spiller på grunnfargenes kontraster, resultatet blir et dekorativt preg, som både viser til popkunstens ”neonfarger” og til mer hverdagslig dekor, som tekstilmønstre. Kunstneren viser selv til slike ”kulturmønstre” som inspirasjonskilder. Bildet er malt på lerret som er dekket av plexiglass. Det er i det lille feltet vi først blir oppmerksomme på de små runde ”knottene” eller forhøyningene på pleksiglasset. De trekker oppmerksomheten mot overflaten, virker inviterende for berøring.

Braillen, eller blindeskriften, er for de fleste av oss seende fremmed og utilnærmelig som språk, den kan for oss fremstå som abstrakte mønstre. Som billedelement kan den minne om liknende effekter eller virkemidler vi kjenner fra flere tiårs kunsthistorie, ikke minst fra minimalismens serielle strukturer. Men her spiller kunstneren åpenbart også på det taktile, møtet med kunstverket blir en fenomenologisk tilnærming, hvor det ytre og det indre, det visuelle og det materielle, spiller sammen. Dette samspillet viser både til kompleksiteten i de visuelle inntrykk vi stadig mottar, og i kommunikasjon generelt. Denne problematikken kjennetegner mye av vår samtidskunst, men opptrer på en original måte i Ingerlill Arvei Ynglings malerier. Når hun anvender blindeskriften som visuelt virkemiddel, setter hun (nesten bokstavelig talt) fingeren på et kjernepunkt: Når tegn ”fristilles” fra en opprinnelig kontekst og sammenheng, kan de virke fremmedgjørende, men også skape ny ”mening”.

Denne tegnets frigjøring har preget samtidskulturen en god stund, vi knytter den gjerne til den såkalte postmoderne tid, hvor tidligere fastlagte strukturer brytes, og kultur ”leses” som tekst. Denne friheten kan invitere til en vilkårlig lek med både ord og bilder. Men i all god kunst er denne leken alvorlig, den evner blant annet å visualisere hvor sårbare og utsatte mellommenneskelige kommunikasjonsformer er. Samtidig vises det visuelle språkets styrke og uendelige muligheter for en alternativ forståelse og opplevelse av hverdagslige erfaringer.

Ingerlill Arvei Yngling skaper malerier som er ”bevisst” sin egen tilblivelse og historie. I kombinasjonen av kjente formale strukturer og betrakterens muligheter for ulike lesninger og sanseinntrykk illustreres maleriets fornyelsesevne.

Margrét Reykdal

Billedkunstner og kunsthistoriker